Middelalderen

«Resultatet er vent og overtydande.»

«... eit samansett poetisk univers som både er skremmande, inviterande, løfterikt og vent.»

«Gjennom eit ope, strippa og sanseleg språk skapar Kristin Berget eit samansett poetisk univers.»

Kristin Berget

Kristin Berget (f. 1975) debuterte i 2007 med diktsamlingen loosing louise. Hun har siden det gitt ut seks diktsamlinger, samt miniatyr-romanen Sonja Sacre Coeur. Kristin Bergets poesi er oversatt til en rekke språk. Hun har vært innstilt til flere litterære priser, bl.a. Brageprisen i 2017 for samlingen og når det blir lyst blir det helt fantastisk. I 2012 mottok hun Tanums kvinnestipend, og i 2014 ble hun tildelt Stig Sæterbakkens minnepris.

Å bake brødet, å tenne i ovnen, å se barna vokse, å miste en som er umistelig. Hun er i middelalderen.

I langdiktet Middelalderen tar den voksne kvinnen et barn på hver arm og forlater huset, lar døra stå ulåst i tilfelle noen skulle komme og trenge tak over hodet. Som hun sier til barna: vi trenger et tak over livet nå. Sammen drar de tre ut i naturen, sover i gresset, følger bekkefar, går under stjernebilder, kommer til havet. Middelalderen er en utforskning – i sorg, i samhold, i rim og regler og mulige ritualer. Utenfor den lille familiens sirkel fins en større sirkel der naturen er i endring, og der krig bryter ut i Europa.

Å bake brødet, å tenne i ovnen, å se barna vokse, å miste en som er umistelig. Hun er i middelalderen.

«Kristin Bergets nye diktsamling er ei rik oppdagingsferd (...) Det er ein rikdom her, eit ope spel mellom konkrete observasjonar og ei myte-liknande stilisering, som gjer at ein kan bli verande i dette universet, lenge.»

«Med sine seneste diktsamlinger trer Kristin Berget frem som en Gunvor Hofmo for vår tid (...) Fra og med diktsamlingen og når det blir lyst blir det helt fantastisk (2017), har Kristin Berget etablert seg som en mørkets sangerske (...) Om man smittes av erfaringene i Middelalderen, om man lar diktets blikk gli over i ens eget, fordrer det endring. Det skal ikke være lett å ta innover seg, men det er desto viktigere å forsøke. Få norske poeter sprer smitte med like fin hånd som Kristin Berget.»

«Med sin ømfintlige bruk av lyriske virkemidler som rytme og sceniske utsnitt, får Kristin Berget bokas landskap til å utvide seg, nærmest uten grenser. Innholdet i den oppleves som akutt.»

«Kan hende kan man se hele dette verket, på tittelbladet sjangerbetegnet som et 'langdikt', som en slags meditasjon over noe tidløst. Utvilsomt ikke tidløst i absolutt forstand, men som noe som har å gjøre med de naturgitte betingelsene for livet på jorda: (...) Det er vakkert.»