Glassklokken

“(…) skal jeg pege på hvem der har tegnet den bedste børnebog i 2010 og hvem jeg altså mener bør modtage illustratorprisen - og det skal jeg vist - må det være Lilian Brøgger (…) Det sitrer (…) Fortællingen ligner en form for kryptoreligiøs allegori, men jeg kan ikke få den til at gå OP, og det er for mig en stor lettelse. (…) den visuelle rytme mellem de mange retninger, de mange bevægelser, og så, i opslaget lige efter, et totalt stilleben. Det er bevægende læsning.”

Bjørn Arild Ersland

Bjørn Arild Ersland (f. 1965) er opprinnelig fra Mandal, nå bosatt i Stavanger. Han har skrevet en rekke kritikerroste barnebøker. Mest kjent er han for sine bilde- og faktabøker. Ersland har gjentatte ganger blitt nominert til priser for disse, bl.a. var han i 2011 nominert til Brageprisen for Gjøken. I 2009 mottok Ersland Skolebibliotekarprisen.

Hver natt går en gammel dame alene langs veikanten. Ofte sitter hun bøyd over asfalten, mens bilene suser forbi. Ingen ser hva hun plukker med seg hjem til den store glassklokka si. Om morgenen er hun forsvunnet, men den gamle damen sover aldri.

En mystisk, dempet, poetisk og gripende fortelling fra en av Norges fremste billedbokforfattere. Denne gangen i samarbeid med Lilian Brøgger, en av Danmarks mest anerkjente bildebokillustratører.

”Teksten er ligefrem og spændstig, og billederne visualiserer kontrasten mellem rå virkelighed og glaskuplens skønhed og tilføjer lethed i form af formildende humor. En god bog!”

"[...] den smukkeste og mest kompromisløse bog om døden, jeg længe har set [...] Det er en bog fuld af fortolkningsmuligheder for de lidt større billedbogslæsere. Kompromisløs, fordi den accepterer døden som et vilkår og fastholder, at der er en uoverstigelig grænse imellem liv og død. Og smuk, fordi den så klart viser, at det aldrig kun er døden, det handler om. Døden findes, men det gør skønheden, lyset og kærligheden også. Det er indiskutabelt!"

"Til tross for at bokens innhold er tragisk og voldsom død, er dette en av de vareste og vakreste bøkene jeg har lest. Boken er gåtefull, og åpner for flere spørsmål enn den besvarer. Men det er også dens store styrke, for dette er en bok som må fortolkes, og som derfor utfordrer liten og stor til å reflektere over livets store spørsmål. […] Som voksen leser er jeg glad for å oppdage at det finnes billedbøker om alvorlige temaer som ikke gjør det enkelt for foreldrene å lese på autopilot, og som innbyr til å ta barns spørsmål og tanker på alvor. [...] Glassklokken oppfordrer den voksne til å sette seg i en spørrende, åpen og nysgjerrig posisjon, hvor man kan tenke sammen med barnet. For foreldre som selv er interessert i litteratur, er boken dessuten en fin mulighet til å videreformidle noe av gleden som ligger i tolkning av tekst."

"Glaskuplen er en forunderlig bog om døden, og hvad der sker med de skabninger, der har mistet deres liv. Den korte og koncise tekst og Lilian Brøggers billeder spiller ualmindelig flot sammen, så det bliver en billedbog, der gør indtryk og rører læseren. (…) Det er en smuk, smuk billedbog med en fortættet tekst, hvor der ligger utrolig meget mellem linjerne, og Lilian Brøgger har selvfølgelig fuldstændig fat i historien og tegner – akkompagnerer! – igen, igjen … helt utroligt flot."

"[...] vemodsvakkert om savn og om sorg og om trøst. Krevende, kanskje, og noen steder blir handlingssprangene vel store – vi må nesten bla tilbake for å se om vi har mistet en side eller to. Det har vi ikke. «Glassklokken» skal være akkurat sånn."

"Glassklokken av Bjørn Arild Ersland og Lilian Brøgger er en gåtefull og særpreget billedbok. Forfatter og illustratør unndrar med vilje leseren svar på hva den handler om. Men vi blir nysgjerrige, engasjerte – og urolige. (...) Brøggers bilder er triste, vakre og fulle av dikterisk fantasi. Det mystiske i form av det usagte er en spenningskraft som Ersland og Brøgger meget bevisst utnytter."

"Historien om den gamle damen som tar vare på trafikkdrepte dyr er raskt fortalt. Men det er ikke lett å bli ferdig med den (…) Lilian Brøgger har tegnet damen med en maske foran øynene når hun er utendørs. Dette får meg først til å tenke at damen ønsker å være usynlig og anonym, men gir også noen assosiasjoner i retning «tyv», og noen andre assosiasjoner i retning superhelt. (…) Dette er ikke en bok for alle, og helt eksplisitt er det neppe en bok for lesere som beveger seg mest på det konkrete planet. (…) Derimot vil boka ha mye å gi til den som møter dette som et poetisk univers, eller som klarer å håndtere litterære personer som opptrer underlig og uventet."