Glasshjerte

"En aldri så liten høytidsstund, det å åpne ei ny bok av Torkil Damhaug.Rykende fersk fra forlaget, trykksverten har knapt rukket å tørke. Forventningene er skyhøye, ikke minst etter fjorårets eminente En femte årstid.(...) Så hvordan går det da med de skyhøye forventningene? Som forventet!
Nesten uten å merke hvordan, suges jeg inn i et mørkt univers. Forfatteren har et språk, en unik litterær kraft som man sjelden finner i kriminalromaner, suggererende, dragende, lokkende. Vakkert."

Torkil Damhaug

Torkil Damhaug (1958) debuterte med Flykt, måne i 1996, en roman som fikk meget god mottakelse. Damhaug er utdannet lege med spesialisering innenfor psykiatri, og leger er hovedpersoner i flere av hans bøker.
I 1999 kom Syk rose, en bisarr fortelling som befinner seg i et fascinerende skjæringsfelt mellom thrilleren, den psykologiske roman, og den absurde tradisjon. «En fantastisk roman. Les den langsomt,» skrev en kritiker om romanen Overlord (2006), som utspiller seg mot en bakgrunn av historiske hendelser — nazistenes maktovertagelse i Tyskland og krigen dette utløste.
Etter denne romanen ble Damhaug forfatter på heltid. Han utgav krimromanene Se meg, Medusa (2007), Døden ved vann (2008), Ildmannen (2011), Sikre tegn på din død (2013) og En femte årstid (2016), Glasshjerte(2017), Se en annen vei (2019) og Hund uten grav(2022). Hans nyeste roman, Forræderen, er ikke en krimroman.

Torkil Damhaug har, som eneste forfatter noensinne, vunnet Rivertonprisen hele tre ganger, for hhv. Ildmannen (2011), En femte årstid (2016) og Hund uten grav (2022).

"Skarp i portretteringen av et nyrikt, multikulturelt Norge der konfliktlinjene går på kryss og tvers i forvirrende mønstre og der de entydige løsningene bare finnes på Facebook, oppleves Glasshjerte som en sjeldent relevant krimroman. Bedre er det ikke blitt gjort av noen norsk krimforfatter på lenge, kanskje ikke siden Damhaugs egen Ildmannen fra 2011."

"I bunnen av «Glasshjerte» ligger en klassisk krimfortelling: en forsvinning blir til mord, det finnes en mengde spor, sidespor og antydninger. Når løsningen foreligger etter drøyt 400 sider, har hele regnestykket gått vakkert opp.(...)Alt det er vel og bra, men årsaken til at «Glasshjerte» er en god roman, ligger annetsteds. Viktigst er de unge menneskene jeg allerede har nevnt, og måten forfatteren har bygd dem opp og viser dem frem på: som sårbare, til dels skadede og vindskjeve.(...)Torkil Damhaug skriver gode dialoger, blir aldri krampaktig i det tidsriktige. De ungdommelige tankesettene står til troende, de også. Særlig gjelder det Mikkels indre monologer. Og når alt det er sagt: «Glasshjerte» holder høyt spenningsnivå, smart som den er."

"Denne personlige stemmen er en av styrkene til forfatteren Damhaug. Språket gjør ham til et strålende eksempel på en litterær krimforfatter."

"Glasshjerte er en velskrevet og til de grader spennende krim, som har det lille ekstra som gjør at den skiller seg ut."

Robin og Mikkel er brødre. Robin blir vitne til det grusomme som skjer med kusinen deres, Amina. Han kan ikke hjelpe henne, og heller ikke hente hjelp. Robin er ute av stand til å uttrykke hva han har sett. Mens Mikkel vet noe han ikke vil fortelle. Ikke til noen. Glasshjerte er en fortelling om å kjenne igjen ondskapen når du møter den. Og om å streve med å forstå hvem du selv er. Men den handler også om hvor langt et menneske våger å gå for å holde fast ved kjærligheten. Torkil Damhaug er dobbel vinner av Rivertonprisen, han fikk prisen for årets beste kriminalroman både i 2011 og i 2016.