Lars Monsen (f. 1963) er utdannet lærer, men har hatt villmarka som profesjon det meste av sitt yrkesaktive liv. Sammen med Trond Strømdahl gikk han Norge på langs i 1989/90, og boka om denne ekspedisjonen er blitt stående som en klassiker i norsk villmarkslitteratur. Senere har han vært på flere lange turer i Skandinavia og Nord-Amerika, med Canada på tvers og Nordkalotten som de mest kjente. Flere av disse har resultert i fjernsynsserier og DVD-er.
Lars har aldri hatt noe ønske om å gå fra A til B på kortest mulig tid. Det å være ute og oppleve naturens skiftninger gjennom året med de fysiske utfordringer det kan by på, er det primære – på den måten lærer man å tøye sine egne grenser. Samtidig har det alltid vært rom for å stoppe opp og nyte øyeblikket. Det kan være for å svinge fiskestanga, fotografere og filme, eller for å ta en prat med mennesker som lever sitt liv i villmarka. Eller rett og slett for å gjøre ingenting.
Ikke noe sted i verden finnes det flere brunbjørner enn i det forlokkende villmarkslandet Alaska. Ikke noe sted er tettheten av brunbjørner høyere enn i Katmai og på øyene Kodiak og Admiralty. Her er det tusenvis av tunge rovdyrlabber som lager stiene i den tette underskogen, ikke menneskeføtter. Etter å ha opplevd 46 bjørnemøter underveis på den 3000 kilometer og ti måneder lange kryssinga av Alaska i 1995, var Lars Monsens villmarkshjerte tapt for alltid. Han måtte tilbake til dette enorme ødemarksområdet, mer enn fire ganger større enn Norge, der ville dyr fremdeles ferdes fritt i stort antall. Allerede i 1997 var han klar for flere møter med alaskabjørnen. Er det mulig å padle eller gå til fots gjennom disse tre ytterst utilgjengelige områdene? Svette med sekk på ryggen, fyre leirbål og svinge fiskestanga, kort sagt leve ut villmarkslivet midt i tjukkeste bjørneland - uten uhell og dramatikk?
Ikke noe sted i verden finnes det flere brunbjørner enn i det forlokkende villmarkslandet Alaska. Ikke noe sted er tettheten av brunbjørner høyere enn i Katmai og på øyene Kodiak og Admiralty. Her er det tusenvis av tunge rovdyrlabber som lager stiene i den tette underskogen, ikke menneskeføtter. Etter å ha opplevd 46 bjørnemøter underveis på den 3000 kilometer og ti måneder lange kryssinga av Alaska i 1995, var Lars Monsens villmarkshjerte tapt for alltid. Han måtte tilbake til dette enorme ødemarksområdet, mer enn fire ganger større enn Norge, der ville dyr fremdeles ferdes fritt i stort antall. Allerede i 1997 var han klar for flere møter med alaskabjørnen. Er det mulig å padle eller gå til fots gjennom disse tre ytterst utilgjengelige områdene? Svette med sekk på ryggen, fyre leirbål og svinge fiskestanga, kort sagt leve ut villmarkslivet midt i tjukkeste bjørneland - uten uhell og dramatikk?
